Eksamensoppgave om borgerkrigstiden

Borgerkrigstiden er første del av Høymiddelalderen i Norge
Nedenfor følger min eksamensoppgave fra Hi-110 ved UiA vår 2016.

Årsaker til og virkninger av innbyrdeskrigene i Norge 1130–1240

Innbyrdeskrigene eller borgerkrigstiden i Norge 1130–1240 er betegnelsen på en periode preget av stridigheter mellom ulike kongsemner. Perioden starter med konflikten mellom Magnus den Blinde og Harald Gille som tar over tronen etter Sigurd Jorsalfar i 1130 og ender da Håkon Håkonsson slår ned Skule Bårdssons opprør i 1240. De viktigste årsakene til innbyrdeskrigene var tronfølgeordningen, slutten på vikingtoktene, den dominerende krigerkulturen og en adel som måtte alliere seg med et kongsemne for å få tjenestestillinger. Etter 1240 styrket kongen sin makt ved at adelen ble mindre og omgjort til et tjenestearistokrati, samt å bygge ut byråkratiet. Valgkongedømmet ble erstattet av et arvekongedømme hvor kun den eldste, ektefødte sønnen hadde krav på tronen. Dette kravet ble nå sakralt legitimert av kirken gjennom kroning. På denne måten medvirket borgerkrigstiden til norsk statsdannelse.

Etter den territorielle rikssamlingen fungerte Norge som et samkongedømme og dette fungerte relativt godt frem til korsfarerkongen Sigurd Jordsalfares død i 1130. Tronfølgeordningen ga alle sønner lik rett på tronen, uavhengig av alder eller om de var ektefødte. I første omgang var dette en pragmatisk ordning som sikret hvert kongsemne innflytelse og makt, men det skapte selvsagt også spenninger kongene imellom. Spesielt spent må det ha vært da ukjente menn påberopte seg å være kongssønner og ektheten i kravene deres ble testet ved jernbyrde.

Familiære bånd virket heller ikke å ha stoppet kongene fra å prøve å fjerne hverandre fra makten, så heller ikke da Harald Gille fothogde, kastrerte og blindet sin nevø Magnus i 1134. Sigurd Slembe hevnet Magnus den Blinde ved å drepe Harald, men han mislykkes i få Magnus tilbake på tronen. I stedet griper Haralds sønner, Inge Krokrygg og Sigurd Munn makten i 1136. En tredje sønn av Harald, Øystein, får også kongstittel og snart bryter det ut konflikt mellom brødrene; Inge må kjempe mot både Sigurd og Øystein.

Inge henter sin støtte fra Viken (kyststrøkene på Østlandet) og Vestlandet, mens Sigurd og Øystein hadde sin maktbase i Trøndelag og Opplandene. Vi ser her tendensene til varige partidannelser som skal bli viktige gjennom hele borgerkrigstiden. Den viktigste årsaken til disse partidannelsene var adelens minkende inntektsgrunnlag. Vikingtoktene var tatt slutt og stormennene var derfor nødt til å få inntekter fra jordegods eller tjenestestillinger for å oppretteholde stillingen sin. Adelen fant derfor kongsemner som var villige til (eller for unge til å motsette seg) å gi bort ombudsmannstillinger som belønning for politisk og militær støtte. Dessuten dominerte macho- og krigerkulturen som kjennetegnet vikingene fremdeles samfunnet, og da høvdingene ikke lenger kunne lede sine menn i krig utenlands ble blikket rettet innover.

Inge beseirer sine brødre på 1150-tallet, men blir selv drept i 1161 av Håkon Herdebrei. Erling Skakke hevner Inge og setter sin unge sønn, Magnus Erlingsson, på tronen. Magnus blir akseptert som en ekte konge og kronet av kirken da han er barnebarn av Sigurd Jorsalfar på morssiden. Dette kunne se ut som en klar seier for Inges parti, men Sigurd og Øysteins parti, fra nå kalt Birkebeinerne, hentet et nytt kongsemne: Sverre Sigurdsson.

Sverre var prest og kom fra Færøyene i 1177. Han hevdet å ha kongsblod, men den påstanden blir i dag avfeid. Sverre viste seg derimot å være en svært dyktig hærfører og strateg. Ved å holde seg bak troppene og holde dem i formasjon kunne han utmanøvrere mye større motstandere oppstilt i svinefylking. Han beseirer på denne måten Erling Skakke under slaget på Kalvskinnet i Trondheim og Sverre blir konge i hele Norge på starten av 1180-tallet.

Kirken var skeptiske til Sverre siden han hadde avsatt deres kronede konge: Mangus. Kong Sverre på sin side var misfornøyd med hvordan kongemakten skulle stå for kostnadene ved bygging av kirker uten å få innflytelse over hvem som ble valgt som biskoper. Konflikten eskalerer og erkebiskopen rømmer fra setet sitt i Nidaros til Lund i Skåne på midten av 1190-tallet og Sverre blir lyst i bann av paven.

Til tross for opprør fra Baglerne (Inges parti) beholder Sverre og hans slekt makten. Håkon Håkonsson, Sverres barnebarn, blir tatt til konge i 1217. Både Baglere og Birkebeinere samler seg bak Håkon og borgerkrigstiden går mot slutten. Et siste opprør kommer fra Håkons tidligere støttespiller, Jarl Skule Bårdsson, og ribbungene i 1239, men da Skule blir drept i kloster i Trøndelag av Håkons menn er borgerkrigstiden definitivt over. Håkon blir kronet av pavelig utsending i 1247 og hele landet samler seg bak Sverreætta.

Etter alle årene med krig var nå adelen redusert i antall og gjennom konfiskasjoner ble stadig flere eiendommer omgjort til krongods. For de gjenlevende som hadde støttet «riktig» konge ble det svært viktig å skaffe seg ombuds-, lende- og sysselmannstillinger. Vi ser derfor en overgang til et tjenestearistokrati, hvor
tjenestestillingen blir viktigere enn jordeiendommene. Dette fører også til at adelen i mindre grad enn tidligere har stående hærstyrker som kan utfordre kongemakten.

Kongemakten kommer styrket ut av innbyrdeskrigene ved at både hærstyrker og adel blir bundet til den. Kongemakten bygget også ut byråkratiet. Hirden bestod nå av en bordfast hird med bl.a skattemester og militærrådgiver og en ikke-bordfast hird hvor bl.a de omtrent 50 sysselmennene hørte til. Hirden utviklet seg mot slutten av 1200-tallet til et riddervesen med riddere og væpnere. Frem til 1280 innkalte kongen til riksmøter, og dette ble siden erstattet av riksrådet. Håkon Håkonsson laget utkast til lovverk for hele landet, men det var først Magnus Lagabøte som fullførte arbeidet med landsloven i 1277.

Kirken og kongemakten profitterte på hverandre i perioden etter borgerkrigstiden. Kirken hadde nå fått friheter til å føre egne rettsaker i «kristelige anliggender» og utpeke egne prester. De opptrådte også som mellommenn mellom Gud og kongen gjennom kroningen. Kongens makt ble dermed sakralt legitimert av Gud og kirken, samtidig som Guds overhøyhet ble stadfestet. Arvefølgeloven fra 1260 er et resultat av dette fruktbare samarbeidet. Den er både kristelig-moralsk ved å kun anerkjenne ektefødte sønner, samt statsdannende og konfliktdempende ved å kun utpeke én tronfølger.

Borgerkrigstiden viste tendenser mot norsk statsdannelse. Kongemakten ble legitimert og styrket. Kongen fikk økt grad av voldsmonopol gjennom landsloven og den økte sine hærstyrker på bekostning av adelen. Byråkratiet ble utbygd med et stadig bedre skrivervesen, men kongen var fremdeles avhengig av personlig kontakt med hirden for å styre landet adelen. Byråkratiet ble utbygd med et stadig bedre skrivervesen, men kongen var fremdeles avhengig av personlig kontakt med hirden for å styre landet.